Hva er prosessen for blåsfilmekstruder?

Blåsefilms ekstruder er en viktig utstyr for produksjon av plastfilm, som brukes mye i emballasje, landbruk, industri og dagligvarer. Ved å smelte, ekstrudere og blåse plast råvarer til tynne filmer, realiserer blåsefilm prosessen hele konverteringsprosessen fra partikler til film. Så, hva er den spesifikke prosessflyten til blåsefilms ekstruderen? I denne artikkelen starter vi med prosessflyten, forklarer systematisk hver av dens nøkkelled og tekniske kontrollpunkter, og hjelper leserne til fullt ut å forstå blåsefilms ekstruderingsprosessen.

1. Hva er det Blåst film ekstrusjon Prosessen?

Blåsefilms ekstrudering er en termoplastisk formasjonsprosess, som hovedsakelig egner seg for produksjon av filmer laget av råvarer som polyetylen (PE) og polypropylen (PP). Plasten varmes opp og smeltes av ekstrudereren og presses ut gjennom hodet, og utvides til en film under virkningen av høytrykks gass. Samtidig fullføres hele filmproduksjonsprosessen ved trekk, kjøling og opptrekk.

2. Sammensetning og struktur for blåsefilms ekstruderer

En standard blåsefilms ekstruderer inneholder vanligvis følgende deler:

• Ekstruderingssystem (trakt, skrue, sylinder, oppvarmingssystem)
• Hodeskjermssystem (for dannelse av filmembryo)
• Luftringssystem (kjøling og blåsing)
• Trekkanordning (styrer tykkelsen og stabiliteten til filmen)
• Opptrekkingsenhet (fullfører innsamling av filmruller)
• Elektronisk kontrollsystem (automatisk kontroll av temperatur, hastighet, lufttrykk osv.)
• Hver del spiller en viktig rolle i hele prosessen.

3. Prosessflyt for blåsfilmekstruder

3.1 Forberedelse og tilførsel av råvarer

Første trinn i filmblåseprosessen er forberedelse av råvarer. Termoplastiske plastpartikler brukes vanligvis, slik som lavdensitetspolyetylen (LDPE), høydensitetspolyetylen (HDPE), lineært lavdensitetspolyetylen (LLDPE) eller polypropylen (PP). Massefargestokk, antioksidanter, smøremidler og andre tilsetningsstoffer kan legges til etter behov.
Disse partiklene føres inn i ekstruderenes trakt gjennom et automatisk tilføringssystem og føres inn i varmeområdet til skrueinretningen ved hjelp av gravitasjon eller en skrue-tilføringsenhet.

3.2 Smelting og plastifisering (ekstrudering)

Plastpartiklene varmes gradvis opp, komprimeres og smeltes under rotasjonen av skruen. Skrue og sylinder er delt inn i tre soner:
Tilførselsområde: plasten begynner å varme opp og bevege seg framover;
Komprimeringsområde: materialet smelter og trykket øker;
Måleområde: sikrer at smelta er jevn og klar for ekstrudering.
Hele prosessen krever streng kontroll av temperaturen i hver seksjon, vanligvis mellom 160°C og 250°C (avhengig av materialet), for å sikre at materialet smeltes fullstendig og ikke brytes ned.

3.3 Diesaging (ekstrudert filmembryo)

Smeltet plast blir jevnt ekstrudert og dannet til en tubulær filmembryo gjennom ringdiesen. Diesens strukturdesign har stor innflytelse på jevnheten og stabiliteten til filmtykkelsen. Diesens temperatur må også holdes innenfor et egnet område, generelt litt høyere enn ekstrusjonsdelen, for å forhindre at materialet kjøles ned og klumper seg sammen i diesen.

3.4 Oppblåsingsfilm

Kompresert luft injiseres til sentrum av formen for å blåse opp filmembryoen fra originaldiameteren til målstørrelsen. Den diameteren til filmrøret som dannes, kalles "oppblåsningsforholdet", som generelt er mellom 2:1 og 4:1. Ved å justere den indre trykket, kjøletemperaturen og trakkhastigheten, kan tykkelsen og de mekaniske egenskapene til filmen kontrolleres.
Oppblåsningsprosessen er nøkkelen til formkontroll, og har en betydelig innvirkning på strekkfastheten, gjennomsiktigheten og flatheten til filmen.

3.5 Kjøling og Forming

Etter at filmembryoen er blåst opp og formet, må den kjøles raskt for å danne form og unngå filmkollaps eller ustabile bobler. Den vanligste kjølemetoden er ringkjøling (enkelt luftring eller dobbel luftring), som blåser ut luft av normal temperatur for å omgi filmboblen og kjøle den jevnt utvendig.
Kjøleeffektiviteten påvirker direkte produksjonshastigheten og filmens gjennomsiktighet. Høyhastighetsmodeller er for det meste utstyrt med høyeffektive luftkjølingssystemer.

3.6 Driv og bretting

Den avkjølte filmen heves av traksjonsvalsen og går inn i flatingssystemet. Flatingssvalsen presser den sylindriske filmen til en dobbel lag flat film, og trimmer samtidig kantene for å forberede vikling. Traksjonshastigheten er en viktig parameter for å justere filmtykkelsen, og er generelt koordinert med ekstrusjonshastigheten.
Trakssystemet må ha en automatisk spenningskontrollfunksjon for å sikre jevn filmspenning og stabil tykkelse.

3.7 Vikling til ruller

Den endelige flate film sendes til viklesystemet og vikles til en filmrull med en innstilt hastighet. Moderne filmblåsemaskiner er i stor grad utstyrt med overflatefriksjon eller sentrumvikelmekanismer og støtter funksjon for automatisk rullveksling. Gode viklingseffekter kan forbedre effektiviteten i etterfølgende prosesseringssteg som trykking og skjæring.

4. Kritiske faktorer som påvirker filmkvalitet

4.1 Temperaturregulering og optimaliseringsteknikker

Nøyaktig termisk regulering opprettholder polymerintegritet under ekstrudering. Moderne systemer bruker flerzoners varmeelementer med lukket løkke-tilbakekobling (±1 °C nøyaktighet) for å forhindre nedbrytning. Temperaturgradienter i dysen må minimeres gjennom segmenterte varmeelementer.

4.2 Forstørrelsesforholdsberegninger og filmegenskaper

Oppblåsningsforholdet (BUR) kvantifiserer filmekspansjon som blærediameter dividert på dysdiameter. Standard BUR-verdier ligger mellom 1,5–4,0:

4.3 Industripardoks: Balansere produksjonshastighet med krystallkvalitet

Høyhastighetsproduksjon går ofte utover krystallperfeksjon. Når linjehastigheter overskrider 40 m/min, undertrykker rask avkjøling krystallformasjon med 15–30 %, noe som svekker barriereegenskapene. Avanserte systemer løser dette ved bruk av modulerte luft-ringer som anvender differensialavkjøling.

5. Feilsøking av filmblåseeksstrudering

5.1 Hvordan løse problemer med varierende filmtykkelse

Ujevn filmtykkelse skyldes ofte ubalanser i dyseavstand eller uregelmessigheter i kjøling. Dystekalibrering må sikre jevn fordeling av polymer smelte – vanligvis innenfor ±5 % toleranse.

5.2 Hvordan forhindre bobbelstabilitetsfenomener

Bobleustabilitet skyldes inkonsekvent viskositet i materialet eller svingninger i lufttrykk. Oppretthold stabil viskositet ved kontroll av harpiksfuktighet (<0,02 %) og jevn skrue temperatur. Automatiske trykkregulatorer bør regulere luftstrøm innenfor ±2,5 Pa toleranse.

FAQ

1. Hva er filmblåseeksstrudering?

Blåsefilmsktrudering er en prosess som innebærer kontinuerlig ekstrudering av smeltet harpikse for å danne en boble som blir blåst opp og strukket til filmer.

2. Hva er fordelene med filmblåseeksstrudering?

Prosessen tillater produksjon av tilpassede filmer fra enkeltlags barriereplast til komplekse flerlagslaminater, med justerbare mekaniske egenskaper.

3. Hvilke materialer brukes vanligvis i blåsefilmsproduksjon?

Vanlige polymerer som brukes, inkluderer polyetylen (LDPE, LLDPE, HDPE), polypropylen, PVC og spesielle biologisk nedbrytbare eller tekniske polymerer som EVOH.

4. Hvordan kan jeg forhindre bobbelustabilitet under ekstrudering?

Å vedlikeholde viskositetsstabilitet og sikre jevn lufttrykk ved hjelp av automatiske regulatorer kan bidra til å forhindre bobbeluavhengighetsfenomener.